Vår sol er bare én av omtrent 100 milliarder stjerner i vår galakse, Melkeveien. Denne galaksen, med all sin prakt, er kun én av omtrent to billioner kjente galakser i universet. Hvis vi forsøker å anslå det totale antallet stjerner i kosmos, står vi overfor et overveldende tall: en septillion, det vil si 10^24 stjerner – en million billioner billioner stjerner. Disse tallene er så enorme at de overgår menneskelig forståelse, men å forstå denne storheten bringer oss nærmere universets sanne majestet.
Hver stjerne er en gigantisk kule av glødende gasser, hovedsakelig hydrogen, holdt sammen av gravitasjon og produserer energi gjennom kjernefusjon. Stjerner varierer enormt i størrelse, masse og temperatur. Noen, som røde dverger, er rolige og effektive og kan skinne i over en billion år. I den andre enden av spekteret finner vi stjerner som UY Scuti, med en diameter over 1700 ganger større enn Solen, som kun lever i noen få millioner år før de eksploderer i massive supernovaer. Vår sol, med en levetid på omtrent 10 milliarder år, befinner seg midt i dette spekteret og har allerede gjennomgått halvparten av sin eksistens.
Hver galakse rommer også milliarder av planetariske systemer. Bare i Melkeveien finnes det sannsynligvis over 100 milliarder planeter, hvorav mange befinner seg i soner som potensielt kan støtte liv, lik Jorden. Med andre ord kan det i vår galakse alene være milliarder av planeter som er i stand til å støtte liv. Hvis vi utvider denne sannsynligheten til hele universet, blir eksistensen av liv i fjerne deler av kosmos ikke bare mulig, men svært sannsynlig.
Likevel representerer det vi ser, ikke hele virkeligheten. Størstedelen av universets masse består av noe usynlig: mørkt materie og mørk energi. Mørkt materie, som utgjør omtrent 85 % av universets masse, kan bare oppdages gjennom sine gravitasjonseffekter på galakser. Mørk energi, som utgjør omtrent 70 % av universets energi, er ansvarlig for den akselererte utvidelsen av kosmos. I tillegg skjuler milliarder av sorte hull seg i galaksenes sentre, inkludert et supermassivt sort hull i sentrum av Melkeveien, som er millioner av ganger tyngre enn Solen.
Universets alder anslås til omtrent 13,8 milliarder år. Lyset fra de fjerneste galaksene, som når oss i dag, har reist i milliarder av år og gir oss bilder av en fjern fortid. På denne kosmiske skalaen er vår Jord – denne lille blå prikken – bare en partikkel i et hav av mørke og lys. Vår sol er kun én av septillioner av stjerner, den nærmeste oss; men når vi ser opp mot himmelen, ser vi i virkeligheten spor av milliarder av andre soler – hver med en unik historie, kanskje med planeter, kanskje med liv, og kanskje med mysterier vi ennå ikke kan forstå.
Teologi
I denne sammenhengen oppstår et avgjørende teologisk spørsmål: Hvis universet var mindre og enklere, kunne ideen om at det oppstod ved en tilfeldighet virke mer plausibel. Men et univers med så enorm utstrekning og komplekst arrangement gjør ideen om en tilfeldig opprinnelse ekstremt usannsynlig, nesten uakseptabel. Jo større og mer komplekst universet er, jo nærmere null er sannsynligheten for at det oppstod ved en tilfeldighet.
Som svar til ateister som bruker universets storhet for å benekte eksistensen av en Skaper, må det sies: Hvis universet var mindre, ville de betrakte det som bevis på tilfeldighet; nå som det er så enormt, hevder de at menneskets eksistens i denne uendeligheten er en tilfeldighet! Dette virker som en flukt fra sannheten. Men for et oppvåknet menneskelig sinn er universets storhet et klart tegn på dets Skapers storhet. En Skaper hvis uendelige kraft manifesterer seg i kosmos’ uendelighet og som har etablert en så forunderlig orden. Universets storhet er dermed ikke en grunn til å benekte Gud, men et klart bevis på å anerkjenne Hans kraft og visdom.
For å forstå dette bedre, la oss bruke en analogi fra teknologiens verden: I programmering er det mulig for en nybegynner å skape en enkel kode ved å kombinere noen få tegn. Men kan vi forestille oss at Google – med sine milliarder av kodelinjer – oppstod ved en tilfeldighet? Et slikt prosjekt var bare mulig gjennom tusenvis av ingeniørers utrettelige arbeid og intelligent design. Hvordan kan vi da betrakte universet, som fungerer med en uendelig større orden enn Google, som resultatet av en tilfeldighet? Med den forskjellen at universets Skaper, i motsetning til ethvert menneskelig prosjekt, ikke trenger samarbeidspartnere og er ikke begrenset av tid eller rom. Han er den Ene, den Allmektige, og universet er en perfekt manifestasjon av Hans kraft.
I denne sammenhengen peker Koranen på tegnene i himlene. I Sura Al-Wāqi‘a, vers 75 og 76, sies det:
«Jeg sverger ved stjernenes posisjoner – og det er en stor ed, om dere bare visste.»
Se Sura og vers
Dette verset fremstiller stjernenes posisjoner som et viktig tegn, et tegn for dem som reflekterer og søker Skaperens storhet i skapelsen.
Legg igjen en kommentar