God, the Religion of Science

Blogg

  • Teologi: Den forbløffende koblingen mellom mitokondrier og kobberhomeostase i menneskekroppen

    Teologi: Den forbløffende koblingen mellom mitokondrier og kobberhomeostase i menneskekroppen

    Uomtvistelig bevis for et «ekstremt presist design» fra et biologisk perspektiv

    Kobber er et livsviktig sporelement for mennesket, men selv den minste overdosering kan være dødelig. Nedenfor er den flytende, lettfattelige og samtidig strengt vitenskapelige norske (bokmål) versjonen av den opprinnelige persiske teksten:

    Kobberioner (Cu²⁺) er helt nødvendige for normal funksjon av skjelettmuskulaturen. De styrer myoblasters proliferasjon og differensiering og deltar i modne muskelceller i tallrike kobberavhengige enzymer for å opprettholde metabolsk balanse. Når imidlertid intracellulært kobber overskrider sikkerhetsgrensen, aktiveres en nyoppdaget form for programmert celledød som først ble beskrevet i 2022 – kupropotose (cuproptosis). I motsetning til apoptose, nekroptose og ferroptose er kupropotose fullstendig avhengig av kobberakkumulering, tett knyttet til mitokondriefunksjon og kjennetegnes av unormal aggregering av lipoylerte proteiner samt alvorlig oksidativt stress.

    Dette avslører en forbløffende sannhet: det samme stoffet som er livsviktig kan ved den minste overmengde øyeblikkelig utløse et ekstremt presist og komplekst celledødsprogram. Dette er det tydeligste eksempelet på ekstrem finjustering (extreme fine-tuning) på cellenivå.

    Mitokondriell dysfunksjon, oksidativt stress, kronisk inflammasjon og forstyrret proteinmetabolisme er de viktigste patologiske prosessene ved sarkopeni (aldersrelatert muskeltap). Kupropotose synes å spille en stor rolle her. I aldrende celler er uttrykksmønsteret for kobbertransportører vanligvis forstyrret: kobberinnstrømning ↑, utstrømning ↓ → toksisk intracellulær kobberopphopning.

    Dette beviser på ny at kobbers inngang og utgang styres med fantastisk presisjon; selv den minste ubalanse fører til sykdom og muskelsvinn – enda et uomtvistelig bevis på at levende systemer er ultrasensitive og perfekt kalibrerte.

    Selv de mest innbitte evolusjonsbiologene innrømmer i dag: den minste avvikelse i kobbernivået forårsaker alvorlige sykdommer. Det betyr at systemet fra aller første stund måtte være komplett og perfekt kalibrert – det kunne ikke ha oppstått gradvis gjennom tilfeldige mutasjoner.

    De vitenskapelige artiklene som beskriver disse mekanismene nevner aldri ordet «evolusjon». De dokumenterer bare systemer av så stor kompleksitet og presisjon at selv mikroskopiske forstyrrelser (kobberkonsentrasjon eller mitokondrieytelse) fører til celledød eller sykdom. Dette er nøyaktig den typen ufordelaktig kompleksitet (irreducible complexity) som teorien om Intelligent Design krever: systemer som ikke kan ha oppstått trinnvis, men måtte være designet ferdige fra begynnelsen.

    Forestille deg et øyeblikk at universet virkelig hadde oppstått kun ved ren tilfeldighet og at det ikke fantes noen Skaper. Langt før mitokondriene hadde «utviklet» evnen til å regulere intracellulært kobber med presisjon, ville hele menneskeheten allerede ha vært utslettet av kobberforgiftning – reproduksjon og overlevelse ville vært umulig. Menneskekroppen er ekstremt skjør og samtidig fylt med tusenvis av finjusterte mekanismer; én eneste minimal avvikelse i en kritisk parameter ville føre til total kollaps. Og likevel eksisterer vi! Dette i seg selv er et uomtvistelig bevis på at det finnes en Allmektig Skaper som med uendelig visdom og kraft opprettholder hvert eneste detalj av tilværelsen i hvert eneste øyeblikk.

    Som Allah, den Opphøyede, sier i Koranen:

    Surah Al-Furqan 25:2 Han som himlenes og jordens rike tilhører, som ikke har tatt seg noe barn og ikke har noen medherre i rikets styre, og som har skapt alle ting og fastsatt dem med nøyaktig mål. (Oversettelse: https://quranenc.com/no/sura-25#2)

    Surah Al-Infitar 82:6-7 Du menneske! Hva har narret deg med hensyn til din edelmodige Herre, som har skapt deg, formet deg og gitt deg harmoniske proporsjoner? (Oversettelse: https://quranenc.com/no/sura-82#6-7)

  • Universets storhet: En manifestasjon av Skaperens kraft

    Universets storhet: En manifestasjon av Skaperens kraft

    Vår sol er bare én av omtrent 100 milliarder stjerner i vår galakse, Melkeveien. Denne galaksen, med all sin prakt, er kun én av omtrent to billioner kjente galakser i universet. Hvis vi forsøker å anslå det totale antallet stjerner i kosmos, står vi overfor et overveldende tall: en septillion, det vil si 10^24 stjerner – en million billioner billioner stjerner. Disse tallene er så enorme at de overgår menneskelig forståelse, men å forstå denne storheten bringer oss nærmere universets sanne majestet.
    Hver stjerne er en gigantisk kule av glødende gasser, hovedsakelig hydrogen, holdt sammen av gravitasjon og produserer energi gjennom kjernefusjon. Stjerner varierer enormt i størrelse, masse og temperatur. Noen, som røde dverger, er rolige og effektive og kan skinne i over en billion år. I den andre enden av spekteret finner vi stjerner som UY Scuti, med en diameter over 1700 ganger større enn Solen, som kun lever i noen få millioner år før de eksploderer i massive supernovaer. Vår sol, med en levetid på omtrent 10 milliarder år, befinner seg midt i dette spekteret og har allerede gjennomgått halvparten av sin eksistens.
    Hver galakse rommer også milliarder av planetariske systemer. Bare i Melkeveien finnes det sannsynligvis over 100 milliarder planeter, hvorav mange befinner seg i soner som potensielt kan støtte liv, lik Jorden. Med andre ord kan det i vår galakse alene være milliarder av planeter som er i stand til å støtte liv. Hvis vi utvider denne sannsynligheten til hele universet, blir eksistensen av liv i fjerne deler av kosmos ikke bare mulig, men svært sannsynlig.
    Likevel representerer det vi ser, ikke hele virkeligheten. Størstedelen av universets masse består av noe usynlig: mørkt materie og mørk energi. Mørkt materie, som utgjør omtrent 85 % av universets masse, kan bare oppdages gjennom sine gravitasjonseffekter på galakser. Mørk energi, som utgjør omtrent 70 % av universets energi, er ansvarlig for den akselererte utvidelsen av kosmos. I tillegg skjuler milliarder av sorte hull seg i galaksenes sentre, inkludert et supermassivt sort hull i sentrum av Melkeveien, som er millioner av ganger tyngre enn Solen.
    Universets alder anslås til omtrent 13,8 milliarder år. Lyset fra de fjerneste galaksene, som når oss i dag, har reist i milliarder av år og gir oss bilder av en fjern fortid. På denne kosmiske skalaen er vår Jord – denne lille blå prikken – bare en partikkel i et hav av mørke og lys. Vår sol er kun én av septillioner av stjerner, den nærmeste oss; men når vi ser opp mot himmelen, ser vi i virkeligheten spor av milliarder av andre soler – hver med en unik historie, kanskje med planeter, kanskje med liv, og kanskje med mysterier vi ennå ikke kan forstå.

    Teologi
    I denne sammenhengen oppstår et avgjørende teologisk spørsmål: Hvis universet var mindre og enklere, kunne ideen om at det oppstod ved en tilfeldighet virke mer plausibel. Men et univers med så enorm utstrekning og komplekst arrangement gjør ideen om en tilfeldig opprinnelse ekstremt usannsynlig, nesten uakseptabel. Jo større og mer komplekst universet er, jo nærmere null er sannsynligheten for at det oppstod ved en tilfeldighet.
    Som svar til ateister som bruker universets storhet for å benekte eksistensen av en Skaper, må det sies: Hvis universet var mindre, ville de betrakte det som bevis på tilfeldighet; nå som det er så enormt, hevder de at menneskets eksistens i denne uendeligheten er en tilfeldighet! Dette virker som en flukt fra sannheten. Men for et oppvåknet menneskelig sinn er universets storhet et klart tegn på dets Skapers storhet. En Skaper hvis uendelige kraft manifesterer seg i kosmos’ uendelighet og som har etablert en så forunderlig orden. Universets storhet er dermed ikke en grunn til å benekte Gud, men et klart bevis på å anerkjenne Hans kraft og visdom.
    For å forstå dette bedre, la oss bruke en analogi fra teknologiens verden: I programmering er det mulig for en nybegynner å skape en enkel kode ved å kombinere noen få tegn. Men kan vi forestille oss at Google – med sine milliarder av kodelinjer – oppstod ved en tilfeldighet? Et slikt prosjekt var bare mulig gjennom tusenvis av ingeniørers utrettelige arbeid og intelligent design. Hvordan kan vi da betrakte universet, som fungerer med en uendelig større orden enn Google, som resultatet av en tilfeldighet? Med den forskjellen at universets Skaper, i motsetning til ethvert menneskelig prosjekt, ikke trenger samarbeidspartnere og er ikke begrenset av tid eller rom. Han er den Ene, den Allmektige, og universet er en perfekt manifestasjon av Hans kraft.
    I denne sammenhengen peker Koranen på tegnene i himlene. I Sura Al-Wāqi‘a, vers 75 og 76, sies det:
    «Jeg sverger ved stjernenes posisjoner – og det er en stor ed, om dere bare visste.»
    Se Sura og vers
    Dette verset fremstiller stjernenes posisjoner som et viktig tegn, et tegn for dem som reflekterer og søker Skaperens storhet i skapelsen.

  • Universets storhet: En manifestasjon av Skaperens kraft

    Universets storhet: En manifestasjon av Skaperens kraft

    Hver stjerne er en gigantisk kule av glødende gasser, hovedsakelig hydrogen, holdt sammen av gravitasjon og produserer energi gjennom kjernefusjon. Stjerner varierer enormt i størrelse, masse og temperatur. Noen, som røde dverger, er rolige og effektive og kan skinne i over en billion år. I den andre enden av spekteret finner vi stjerner som UY Scuti, med en diameter over 1700 ganger større enn Solen, som kun lever i noen få millioner år før de eksploderer i massive supernovaer. Vår sol, med en levetid på omtrent 10 milliarder år, befinner seg midt i dette spekteret og har allerede gjennomgått halvparten av sin eksistens.
    Hver galakse rommer også milliarder av planetariske systemer. Bare i Melkeveien finnes det sannsynligvis over 100 milliarder planeter, hvorav mange befinner seg i soner som potensielt kan støtte liv, lik Jorden. Med andre ord kan det i vår galakse alene være milliarder av planeter som er i stand til å støtte liv. Hvis vi utvider denne sannsynligheten til hele universet, blir eksistensen av liv i fjerne deler av kosmos ikke bare mulig, men svært sannsynlig.
    Likevel representerer det vi ser, ikke hele virkeligheten. Størstedelen av universets masse består av noe usynlig: mørkt materie og mørk energi. Mørkt materie, som utgjør omtrent 85 % av universets masse, kan bare oppdages gjennom sine gravitasjonseffekter på galakser. Mørk energi, som utgjør omtrent 70 % av universets energi, er ansvarlig for den akselererte utvidelsen av kosmos. I tillegg skjuler milliarder av sorte hull seg i galaksenes sentre, inkludert et supermassivt sort hull i sentrum av Melkeveien, som er millioner av ganger tyngre enn Solen.
    Universets alder anslås til omtrent 13,8 milliarder år. Lyset fra de fjerneste galaksene, som når oss i dag, har reist i milliarder av år og gir oss bilder av en fjern fortid. På denne kosmiske skalaen er vår Jord – denne lille blå prikken – bare en partikkel i et hav av mørke og lys. Vår sol er kun én av septillioner av stjerner, den nærmeste oss; men når vi ser opp mot himmelen, ser vi i virkeligheten spor av milliarder av andre soler – hver med en unik historie, kanskje med planeter, kanskje med liv, og kanskje med mysterier vi ennå ikke kan forstå.

    Teologi
    I denne sammenhengen oppstår et avgjørende teologisk spørsmål: Hvis universet var mindre og enklere, kunne ideen om at det oppstod ved en tilfeldighet virke mer plausibel. Men et univers med så enorm utstrekning og komplekst arrangement gjør ideen om en tilfeldig opprinnelse ekstremt usannsynlig, nesten uakseptabel. Jo større og mer komplekst universet er, jo nærmere null er sannsynligheten for at det oppstod ved en tilfeldighet.
    Som svar til ateister som bruker universets storhet for å benekte eksistensen av en Skaper, må det sies: Hvis universet var mindre, ville de betrakte det som bevis på tilfeldighet; nå som det er så enormt, hevder de at menneskets eksistens i denne uendeligheten er en tilfeldighet! Dette virker som en flukt fra sannheten. Men for et oppvåknet menneskelig sinn er universets storhet et klart tegn på dets Skapers storhet. En Skaper hvis uendelige kraft manifesterer seg i kosmos’ uendelighet og som har etablert en så forunderlig orden. Universets storhet er dermed ikke en grunn til å benekte Gud, men et klart bevis på å anerkjenne Hans kraft og visdom.
    For å forstå dette bedre, la oss bruke en analogi fra teknologiens verden: I programmering er det mulig for en nybegynner å skape en enkel kode ved å kombinere noen få tegn. Men kan vi forestille oss at Google – med sine milliarder av kodelinjer – oppstod ved en tilfeldighet? Et slikt prosjekt var bare mulig gjennom tusenvis av ingeniørers utrettelige arbeid og intelligent design. Hvordan kan vi da betrakte universet, som fungerer med en uendelig større orden enn Google, som resultatet av en tilfeldighet? Med den forskjellen at universets Skaper, i motsetning til ethvert menneskelig prosjekt, ikke trenger samarbeidspartnere og er ikke begrenset av tid eller rom. Han er den Ene, den Allmektige, og universet er en perfekt manifestasjon av Hans kraft.
    I denne sammenhengen peker Koranen på tegnene i himlene. I Sura Al-Wāqi‘a, vers 75 og 76, sies det:
    «Jeg sverger ved stjernenes posisjoner – og det er en stor ed, om dere bare visste.»
    Se Sura og vers